Da vi hadde sola oss i Nice noen dager, Susann, Mathias og Jeg, ja da var det på tide å dra sørover til den franske sommercampen. Der skulle vi være på drillkurs de fem neste dagen.
Men først den strabasiøse turen fra Nice om St.Raphael til Boulouris. Første steg var en vill taxirur gjennom Nice. Selve taxisjåføren og hans kjøring var grei den. Men alle andre i trafikken var jo helt ville. I trange brosteinslagte gater. Den ene tullingen, med et øyenbryn(ikke det at folk med et øyenbryn er mindre intelligent…)hadde blitt inneparkert. I stedet for å vente eller finne ut hvor de som eide bilene foran og bak han var, så fant han det like godt å flytte på dem, med sin egen bil. Frem og krasj, og bak og krasj, og frem og krasj, og bak og krasj….
Vi kom omsider på togstasjonen. Fikset billetter og bega oss til sporet der toget skulle gå fra. Her ble vi stående en stund. Og da måtte vi jo underholde oss selv.
Perrongen fyltes med folk, og håpet vårt steg. Toget var like om hjørnet… Og da det kom, var det ikke på nær stort nok til å romme hele den mengden med folk som ventet på å gå ombord. Med kun to vogner i settet, var det folk til minst 10 vogner. Og kampen om å komme ombord ble heftig…
Da vi tre kom frem til togdørene. Hylte folk i redsel om at dørene skulle stenge. Og noen reiv i oss og andre i koffertene. Inne var vi. (skal si de er hjelpsomme disse franske folkene). Som sild i tønne, og litt til sild, og bare lite tønne. Men toget gikk ikke. På enda 25 minutter. Stemningen inne i vogna steg ikke akkurat i glede. Vi sto rett innenfor døra. Der hang vi fast. Godt klemt da toget endelig gikk.
Som dere ser er ikke Susann så glad her. Dette er et par stopp avgårde. Og annen hvert stopp tok et kvarters tid. Noen gikk av og flere kom til. Vi flyttet litt rundt vi…
Et par stopp til. Og plutselig var det helt stopp med dette toget. Helt uten at vi var klar over hvorfor. I og med at ingen av oss tre snakker fransk, hang vi oss på et par engelsktalende franske og spurte og grov, da alle forlot toget midt in the midle of nowhere. Ned under linja med hele pikkpakkeriet. Og opp på andre sia, med god hjelp fra alle franske rundt oss 😉
Ja der sto vi. Seint om kvelden. På en perrong, som vi ikke aner navnet på, sammen med folk vi ikke kjenner, uten helt å vite hvilket tog vi skal ta videre. For til den lille stasjonen vi skulle til er det ikke alle tog som går. For å gjøre det hele litt heftigere bygger det seg opp et lummert tordenvær. Som kryper nærmere og nærmere langs toglinja mot oss. Dersom vi ikke kommer oss ombord snart, vil det være rett over oss. I det torden og lynet er bare noen steinkast unna, oppstår et oppstyr litt lenger ned på perrongen. Hyling og skriking. Folk som springer til, fullt kaos. Ikke fritt for at vi tre var litt skremte. Noen av oss av tordenværet. Andre av oss av oppstusset på perrongen, som viste seg å være to hunder i slosskamp…
Endelig kom det et tog som gikk den veien vi skulle, men et stopp for langt. Vi hoppet på. Uten helt å ha billettene dit i orden. Vi ble hengende i gangen på en sovevogn, sammen med en nederlandsk familie. Og heldigvis lot konduktøren oss slippe uten ekstra betaling, selv om billettene våre ikke gikk dit vi skulle.
Vi havnet nå i byen St.Raphael. Her ble vi stående i nesten en time i taxikø, før vi kom av de siste ti minuttene med taxi til stedet der summercampen skulle arrangeres….
Vel framme på campen bel, fikk vi rom. Varmt var det og ingen av oss tre var i verdens beste humør. Så her var det bare å prøve å få søvn, for neste morgen var det opp klokka syv og sommercamp i drill.
