(En historie fritt etter fantasien, uten noen baktanker eller hold i virkeligheten. Kun med nydelig illustrasjon)
Det hele tok en helg i et land, under nøye oppsyn av syv staselige søstre. Det yndige vesenet som snart skulle forvandles til et merkverdig monster hadde kommet luftveien med torden og brak, og tatt seg landeveien fra bygda der man lett blir mo om man ligger i sjøen.
I kveldinga den andre dagen ble tre uskyldige små etterlatt til seg selv på en liten gård. Der forberedte de et storslått måltid for herskapet på gården, til søndagens fest. Det manglet smått noen ingredienser til festmiddagen og den yndigste av de tre ble sendt i underetasjen for å finne tak i det som var savnet. Det hadde først vært en annen av de tre, med det fortelleren skulle tro med bedre kunnskap om lagringsplass og rasjonsmengder i husholdningen, som ble sendt nedenunder. Men de andre to ble fort klar over at denne karen hadde ikke den nødvendige opplæringen i herregårdens plikter og eventementer. Enda karen var bosatt i husholdningens i 16 år, med soveplass i byggets nordre tårnrom. Et tårnrom med utsikt mot bebyggelsen og småfolket.
Nei vesla(fordi hun er bitteliten av størrelse ja) ble budsendt ned i kjelleren av de andre to. Langt om lenge, eller kortere enn det. Det er egentlig usikkert hvor lenge, da de andre to helt sikkert kranglet om uviktige saker, som sjelden fant løsning eller mening for andre folk. Ja uansett dukket hun opp i ny skikkelse.
Det var et merkelig syn som dukket opp og åpenbaret seg foran de andre to. Det var ingen nydelig julefortelling eller en avskyelig snømann, heller ingen langveisfarer med et mål og meining. Nei dette var rosa på toppen, i lett henslengt joggeklær bekledning og med et grisete grin om kjeften, en påtegnet kjærlighet for store epler, og en veldig tommel-opp-holdning. Denne positive sistnevnte holdningen var både påtatt og nærmest psykotisk. Så ingen var i tvil, ingen av de andre to var i det minste tvil, om at en av dem skulle grisebankes før klokken var slagen…
Men det som skjedde videre var både uventet og rystet hele herregården og halve kongeriket. Udyret, som enda ikke hadde fått tildelt et navn, tok til trynet. Stakk sine beste to fingrer midt i fjeset, og traff en nese. I hvert av hullene bar det med fingrene inn. De to saktmodige og sarte sjeler som opplevde seg omringet av kreaturet. Ja de skalv i bein og flesk. Den ene i bare bein nesten, og den andre i flesk nok for dem begge og fire til.
Den beinete av de to, formelig skalv som et aspeløv da utysket nærmet seg. Det å se uforstyrret ut var en ønsket taktikk, som feilet storslått. Ville et vått og kleimete nys legge seg som en hinne over kokeanretningen, og ta fra de to uskyldige sitt siste åndedrag…
Piggvor som fortelleren nå velger å kalle angriperen, ja Piggvor var langt fra noen heldiggris. Hennes angrep med slim og slikt gjennom historiens aller største kjempenys, gikk nå totalt i stå. Selv om Piggvor prøvde etter alle kunstens metoder å få frem nyset… Hun speidet etter sola, men den var fraværende, så hun skulte etter lampen i taket på herregårds kjøkkenet, men uten hell. Nei dette var besett ikke hennes dag, men de andre to følte seg som et par heldiggriser. De levde på dyrekjøpt tid, og så gjerne muligheten for å selge kua for å få slippe grisen…. eller noe i den duren…
Men den ene av de to var mer opptatt av å redde sitt eget skinn enn å berge dem begge. Her var det viktig å ta vare på sitt eget valgflesk og la det avmagra pinnekjøttet få seile sin egen sjø. Så hun la flekkings avgårde. Og hadde grisflaks da hun kom seg unna Piggvor, med kun en millimeters hårsbredd.
I det hun forlot herregården på firsprang nedover bakken hørte hun Piggvor sette i et grisehyl i sinne for den som slapp unna, deretter skreik pinnekjøttet kraftig, for Piggvor satte inn angrepet for fullt på den kroppen… Det siste som ble malt i oljemaleri fra herregården gir oss alle et bilde av at det som kan ha møtt herskapet da de vendte hjem…. det var nok uten tvil en svinseti…
Men hvordan det gikk med hverken pinnekjøttet eller Piggvor er en gåte for oss alle…..
