Noen ganger blir jeg virkelig sjokkert over logikken i menneskers hjerne og argumentasjon. Verst av alt er det å oppdage at min kjære kollega Tore har rett når han sier at svartsjuka er sterkere enn sexualdriften.
Det som skjer i samfunnet vårt i dag er skremmende. Det er visst ei oppfatning at når noen har rettigheter som er bedre enn andre, må vi frata dem rettighetene fordi vi alle skal ha det like jævli. Det er den nye solidariteten. Der vi før gikk sammen i kamp for å bedre rettighetene for de svakeste, skal vi nå bli de svakeste alle sammen.
Det som er merkelig er at i tillegg til de som gjør seg rike på at andres rettigheter ikke er gode, noen plasser direkte helsefarlig og rett å slett uverdig, så argumenterer en mengde mennesker som ikke har så mye for at noen har det alt for godt.
Eksempelvis må for guds skyld ikke lærere ha så lang sommerferie. De som jobber kvelder og helger hele året for å tilrettelegge en god utdannelse for vår neste generasjon. De statsansatte har så gode avtaler. Det å forvalte vårt land er jo nærmest styggedommen selv. Byråkrater er jo nærmest som kommunister å regne. Livsfarlig for oss alle.Tjenestepensjon i offentlig sektor en gullkantet og luxeriøs ordning som slitne kvinner i helsetjenesten ikke fortjener. Tilleggene i offshore bransjen, politiet og i Forsvaret er urimelig for ansatte som har utfordrende jobber med høy risiko. Nei det er liksom latterlig at de har reetigheter som de fortjener, spesielt urettferdig er det at vi andre ikke har det.
I stedet for å stå på for å bedre vilkårene for alle, går denne samme gruppen mennesker i front og står på barrikadene for at det skal være lov å tjene seg i rik i dette landet. Som om det er viktigere å kunne bli en Røkke eller Kjos i Norge, enn å forsvare det solidariske samfunnet med gode og likeverdige muligheter for alle.
Det går kaldt nedover ryggen min hver gang noen snakker om hvor mye samfunnet skylder disser gründerne og bedriftseierne som har skapt arbeidsplasser i Norge. For en enorm bragd de har gjort. For et bidrag de har gitt det norske folk. Dersom de ikke er seriøse arbeidsgivere som har sørget for at alle de ansatte i virksomheten har fått tatt forholdsmessig del i verdiskapningen, men sitter med milioner på milliarder i eget bo, så fortjener de ikke en krone. Hverken den rikdommen de har fått ved å utnytte arbeidstakerne eller de pengene de snylter fra velferdsstaten forøvrig.
Et solidarisk samfunn bygger på prinsippet: “yte etter evne, få etter behov”. Så da yter du du langt i fra etter egen evne når du som bedriftseier putter skattepengene i egen lomme når bedriften flytter til et skatteparadis.
Det samfunnet som er for de svakeste bevarer vi ikke med å definere at alle må yte det de har behov for, samt at likhet handler om ha det like dårlig så lenge det er mulig å bli rik på andres bekostning.
