På vei til Italia møtte jeg de to norske dommerne som skulle dømme VM, Ingrid og Camilla. Jeg gjorde avtale om at vi skulle møtes i Venezia for å reise opp til VM-landsbyen sammen. Da jeg reiste fra dem på Gardermoen var planen at de skulle lande to timer etter meg. Jeg skulle lande ca seks.
Slik ble det ikke. De ble booket om pga av vær og vind i Europa, og jeg hadde en spennende tur selv nedover. Første stopp var Frankfurt… Har du vært der kjenner du kanskje til denne trasit-helvettes egne korridor. Denne dagen uten bevegelse og hjelp fra rullebåndet..
Etter en liten bootcamp-Airport løype kom jeg meg helskinnet frem til gaten.
Vel en halvtime forsinket kom vi oss ombord i flyet vårt og taket ut på rullebanen. Der ble vi imidlertidig stående i vel tjue minutter. Før vi fikk beskjed om at noe var feil med det automatiske landingssystemet. Vi ble derfor fraktet tilbake til terminalen. (Takk og pris for det. Det at landing går greit for seg anser jeg som en viktig ting med fly…)
Vel inne på terminalen dreiv jeg å hadde et herlig håp om å få reise videre i Lufthansa sitt to-etasjes Fanhansa 🙂
Men det blei vanlig Lufthansa vel to timer for seint. Men dog på vei videre, med sikkerhet i høyfokus.
Vel fremme på Marco Polo International Airport Venezia kom bagasjen ut på “rulletten”. Jeg la alle mine sjetonger på 32 😉
De neste timene slang jeg ensom på flyplassen. Litt underholdning hadde jeg jo av engasjerte lokale byorginale italienere.
Seint kom endelig Camilla og Ingrid. Vi fikk heldigvis haik med de Nederlandske dommerne. Klokka var over ett før vi var fremme i VM-landsbyen. Der var det jo ingen våken for å gi oss rom…
…flaks at vi fant hallbestyreren på nattlig befaring og fikk hjelp fra han til å finne en vei inn i byggene. God natt fra en begivenhetsrik reisefot 🙂