Kjenne at nu e d nådd maxgrensa. Ja folk sin evige innblanding i tilstanden tell minibankkortet mitt. I det siste halve året, minst, har det eine minibankkortet mitt vært i litt dårligar forfatning enn normalt. Det har fått en knekk i midten på eine sia, den motsatte sia av chippen, og langt unna magnetstripa. Så d funke krute godt! Ja æ e klar over at det kan knekke tvers i to når som helst. Men e ikkje d stort sett mitt problem?
Neeeeeida, tydeligvis ikkje. Hm! At d går ant å blande sæ borti med på en sånn nedsettanes måte, ja d kjenne æ provosere mæ. Hadde d nu bare vært sånn at folk ville opplyse mæ om d på en hyggelig måte, ja da skulle æ ikkje klaga. De kunne foreksempel sagt: ” Unnskyld e du klar over at kortet dett e på tur å knekke?” Eller siden æ nettopp har gitt dem det, og dermed også har følelse i fingran og syn tell å se at kortet e knekt: “Regne med at du har sett at kortet ditt e knekt?”
Æ e egentlig ganske glad i taxisjåføran i Bodø, men noen av dem e verste sort i innblandinga i mitt minibakkort. Gud fader førr en nedlatanes holdning og frekkhet altså. ” Du kortet dett e nesten ødelagt” og når æ ikkje sei nåkka(mest av alt for at æ e redd førr at æ skal bli sarkastisk og hæsjli), jo da kommer kommentar nummer to: ” du må jo få dæ ett nytt, førr detta kommer tell å knekke snart”. Dissa kommentaran e gjerne med et blikk og hoderystende som om æ e en opprørsk sjel som e rotat og forvirra, og treng et spark i rævva førr å fiksa livet mett.
Æ kjenne æ e blidd en trassig unge(og litt rotat og giddaslaus tell å bytte før æ må e æ jo) pga denna konstante innblandinga. Kortet har vært sånn herre i over et halvt år. Og det funke enda. Og det e d kortet æ bruke mest. Og æ skal bruke d tell dett knekk(eller går ut på dato..), og akkurat nu håpe æ at d e en av de taxisjåføran som knekk d, sånn at han kan starte en monolog om kor uansvarlig æ e som hadde et skada kort. Ja førr da skal æ smile mett beste smil, trekke opp et ainna kort, og sei med min mildaste og mest hyggelige stemme: ” Det e ikkje verdens undergang kjære dæ, ikkje vær lei dæ, men d finns fleire kort i verden…”