Livsnerve!

Noen ganger er det bare tungt. Andre ganger er det verre. Så hvordan skal man forholde seg til maktløshet og tapt kontroll.

Avvenning fra behovet er nødvendig. Kutte rett av. Ikke ta kontakt, ikke opprette kontakt, ikke tillate kontakt.

Hver gang er alt greit først, men så blir det ondt igjen. Ubehagelig. Og han virker uberørt, men på samme tid ille berørt, nesten irritert og plaget av kjærlighetssyk hund. Og det gjør ondt. Det gjør ondt. Det gjør ondt! Ondt! Ondt! Ondt!

Ved å ikke ha kontakt kan jeg leve i en boble uten han. Uten å se han, føle han, lukte han eller kjenne at han er nær. Da kan jeg forestille meg hvordan verden er uten han og gråte mine modige tårer for at han ikke ser meg eller vil ha meg slik jeg vil ha han.

Men det å være i boblen er slitsomt. For der beskytter jeg meg mot alle andre enn meg selv. Jeg er min egen verste fiende. Jeg bryter meg selv ned. Jeg forteller meg selv hvorfor han ikke elsker meg av hele sitt hjerte. Å det handler ikke om hans hjertes mangel på kjærlighet. Men meg som umulig for noen andre å elske. En kropp som ikke er attraktiv. En personlighet som er slitsom og nedslitt. Et rotehode og en sosialt tvilsom person. Et menneske som bare en mor kan elske. Slik er hverdagen i bobla.

Hver dag håper jeg at bobla skal sprekke. Men ikke av seg selv, ikke fordi det hele er over og det er bedre, mindre påtrengende, mindre ondt. Nei jeg vil at han skal sprekke bobla. Gi meg det jeg trenger. Den kjærligheten jeg ønsker, lengter etter og drømmer om. Det ordinære og vanlige. Det dagligdagse og nære. Det som er vi to sammen. Men bobla sprekker ikke. Den bare forsvinner gradvis i bakgrunnen, mens jeg tvinger meg videre. Det som føles som en av mine viktigste livsnerver, dør sakte, til den ikke er mer.